Fotoforbud - hvorfor er det problematisk?

Store artister så vel som privatpersoner forsøker med ujevne mellomrom å begrense fotografers tilgang til å gjøre jobben sin - nettopp å ta bilder. Men hvorfor er det problematisk?

 

Spennet er stort, fra Eminem som bortimot hermetisk lukket Voldsløkka i Oslo i slutten av juni, til neste store band ut; Guns’n’Roses, som ikke krever fotoforbud. Førstnevnte er tilsynelatende stadig vanligere - jeg kan komme til Norge og holde en konsert, men pressefotografene slipper ikke inn. Siste aktuelle var Kendrick Lamar, som nektet pressefotografene tilgang, og VG kontret med å be tilskuerne sende inn sine konsertbilder. Når dette skrives, har nettopp Britney Spears krevd det samme.

 

Argumentene for at artistene ikke vil ha fotografer foran scenen kan være alt fra at det virker forstyrrende for publikum, til at artistene vil ha kontroll på alt som skjer rundt konserten. Å begrense privatpersoners bruk av kamera er praktisk umulig å gjennomføre all den tid den jevne borger går rundt med et utmerket kamera i lomma, men likevel forsøker ofte artister og deres arrangører å hindre yrkesfotografene i å ta bilder.

Problemstillingen er ikke ny; fotografer i Pressefotografenes klubb vendte i 1985 tommelen ned for Sting, da verdensstjernen krevde at fotografene underskrev en kontrakt som satte store begrensninger på bruken av bildene etter konserten. Alle organisasjonene i Norsk Presseforbund ble senere enige om at “ingen vil akseptere begrensninger i retten til fri reportasje i tekst og bilder i offentlige arrangementer”.

Markedsansvarlig i Live Nation Norway, Kristin Svendsen, sier til NTB at de overfor Guns’n’Roses argumenterte på samme måte som de alltid gjør - at situasjonen i Norge er annerledes enn i andre land, med et lite og oversiktlig marked som gjør at de lettere kan garantere at det ikke vil forekomme videresalg av bilder. I 2010 etterlyste fotograf Håkon Mosvold Larsen i Scanpix og sekretær i Pressefotografenes klubb, en samlet front mot fotonekten. Prince, Lady Gaga, Robert Plant og flere andre store, internasjonale navn har lagt fram fotokontrakter for oppmøtte pressefotografer, hvor sistnevnte snudde i siste liten slik at det likevel ble lov å fotografere. Der kontraktene for noen år siden ble lagt fram for å forhindre salg av bilder til uoffisielle bootleg-produsenter, krever managementene nå punkter som i verste fall innebærer at man må gi fra seg opphavsretten til sitt eget åndsverk, forhåndsgodkjenning av hvilke bilder som skal kunne trykkes, og forbud mot å bruke bildene ved en senere anledning.

Men hva er egentlig problemet? Kan ikke journalisten anmelde en konsert uten at det er med et bilde? Jovisst, samtidig som begrensende fotokontrakter er i strid med grunnleggende paragrafer i Vær varsom-plakaten om ytringsfrihet og trykkefrihet. Kanskje kan man kalle det et ilands-problem å ikke få ta bilder av Justin Timberlake eller Dolly Parton, samtidig som det rokker ved noe grunnleggende i medienes misjon og metode.

Selv om journalistene fortsatt kan få gjort jobben sin blant annet ved å i stedet bruke mobilbilder fra publikum, slik VG gjorde med Kendrick Lamar-konserten under Øya, handler det også om en trend som begrenser medienes samfunnsoppdrag. Bildene som tas er fotografens eget åndsverk, og i det øyeblikket andre prøver å kontrollere dette, er det fare på ferde for en uavhengig presse og utøvelsen av et yrke. En viktig nøkkel i pressefriheten, er nettopp friheten til å ikke la seg begrense eller dikteres av kilder og andre. 

I en tid hvor informasjon og bilder er i fri flyt i sosiale medier, er det et paradoks at nettopp underholdningsbransjen - som i stor grad lever av dette - prøver å begrense de eneste som faktisk har et etisk regelverk å jobbe etter.